norsktilengelsk.com

blogg

On this page I will post various Norwegian translations that I have made just for fun.

Here are my translations of some short stories in the horror/suspense genre. I will add some more stories in other genres later. (Note: The Crowley story is not suitable for younger readers. I translated it simply because I was curious about what sort of text an infamous occultist would write.)

 

“En bunnløs grav” av Ambrose Bierce (1888)

Ambrose Bierce (1842- ca. 1914)

Mitt navn er John Brenwalter. Min far var en fyllik. Han tok patent på en oppfinnelse som kunne lage kaffebønner fra leire; men han var en ærlig mann og ville ikke selv delta i produksjonen. Han var derfor bare lettere bemidlet. Avkastningen fra denne virkelig verdifulle oppfinnelsen var knapt stor nok til å dekke advokatutgiftene etter rettsakene mot skurkene som prøvde å stjele hans ideer. Jeg fikk derfor aldri de samme fordelene som barn av mer skruppelløse og uærlige foreldre. Hadde det ikke vært for min edle og hengivne mor, som ignorerte alle mine brødre og søstre og egenhendig skolerte meg, hadde jeg vokst opp kunnskapsløs og blitt tvunget til å undervise i skolen. Å være favoritten til en gudfryktig kvinne er mer verdt enn gull.
Da jeg var nitten år gammel var min far så uheldig at han døde. Han hadde alltid vært en frisk mann, og hans død, som fant sted ved middagsbordet uten noe forvarsel, overrasket ham selv mer enn noen andre. Den samme morgenen hadde han fått innvilget en patent på en lydløs maskin som kunne åpne pengeskap ved hjelp hydraulikk. Patentkommissæren kalte det den mest geniale, effektive og generelt fortjenstfulle oppfinnelse som han noen gang hadde vurdert, og min far hadde selvsagt sett fram til heder og velstand i alderdommen. Hans plutselige død var derfor en gedigen skuffelse for ham selv. Min mor, som alltid hadde fremstått som from og innfunnet seg med Guds vilje, var tydeligvis mindre berørt. Da måltidet var over og kroppen til min stakkars far hadde blitt fjernet fra gulvet, tok hun oss inn i naborommet og erklærte følgende:
«Mine barn, den uvanlige begivenheten dere nettopp har vært vitne til er en av de mest ubehagelige i skikkelige menneskers liv, og jeg kan forsikre dere om at jeg ikke finner mye glede i noe slikt. Jeg må be dere tro at jeg ikke hadde noe med dødsfallet å gjøre. Men selvsagt»; la hun til etter en kort pause hvor hun så tankefullt mot gulvet, «men selvsagt er det bedre at han er død.»
Hun hadde en så åpenbar følelse av at dette var et opplagt og selvinnlysende faktum at ingen av oss hadde hjerte til overraske henne ved å be om en forklaring. Det var alltid fryktelig for oss å se det forbausede ansiktet hennes når vi hadde gjort en feil. En dag, da jeg i et anfall av grettenhet hadde tatt meg den friheten å kutte øret av babyen, sa hun simpelthen «John, du overrasker meg!». For meg virket dette som en så skarp korreks at jeg, etter en søvnløs og gråtkvalt natt, kastet meg foran hennes føtter og ropte «Mor, tilgi meg for at jeg overrasket deg!» Så nå mener vi alle – den enørede babyen også – at det er bedre å møte utsagnet om at vår kjære fars var død var en velsignelse med betingelsesløs aksept. Min mor fortsatte:
«Jeg må fortelle dere, mine barn, at loven krever, i tilfeller av plutselig og mistenkelig død, at rettsmedisineren skal komme og partere kroppen i biter og vise dem til en rekke menn som skal inspirere dem og deretter erklære personen for avdød. Jeg ønsker å unngå denne smertefulle formaliteten i dette tilfellet; det er noe jeg aldri har klart å bifalle–at dette skulle gjøres med levningene. John»–og her viste mor meg sitt beste englefjes–«du er en utdannet gutt, og veldig diskret. Nå har du sjansen til å vise din takknemlighet for alt vi andre har måttet ofre for din utdannelse. John, gå og kvitt deg med rettsmedisineren.»
Jeg ble usigelig begeistret over min mors tiltro til meg. Nå hadde jeg sjansen til til å utmerke meg gjennom en handling som passet mine naturlige evner. Jeg knelte foran henne, løftet hånden til mine lepper og lot mine følsomme tårer renne ned over den. Før klokken fem den ettermiddagen hadde jeg kvittet meg med rettsmedisineren.
Jeg ble øyeblikkelig arrestert og kastet i fengsel, hvor jeg tilbragte en meget ukomfortabel natt. Jeg var ute av stand til å sove på grunn av bannskapen fra to av mine medinnsatte, to prester, som dro enestående nytte av sin teologiske utdanning i sine ugudelig ideer og ukristelig formuleringer. Men på morgenkvisten kom fangevokteren, som sov i naborommet og som følte seg like brydd, inn i cellen min og erklærte at om han hørte noe mer bannskap fra dem, så ville han se bort fra deres hellige kall og kaste dem på dør. Etter det dempet de sin plagsomme dialog, og spilte trekkspill i stedet, og jeg sov fredelig og forfriskende, slik de unge og uskyldige ofte gjør.
Neste morgen ble jeg fremstilt for den overordnede dommeren, som var der i egenskap av forhørsdommer, og jeg ble midlertidig utspurt. Jeg erklærte meg ikke skyldig, og la til at mannen jeg hadde myrdet var et beryktet medlem av Det demokratiske partiet. (Min kjære mor var en Republikaner og hun hadde lært meg viktigheten av ærlig statsstyring og nødvendigheten av å undertrykke all politiske opposisjon). Dommeren, en republikaner valgt inn ved hjelp av sedvanlig juks, var tydelig imponert over min argumentasjon rundt skyldspørsmålet og tilbød meg en sigarett.
«Ærede rett,» begynte statsadvokaten, «jeg ser ikke at det er nødvendig å legge fram noe bevis i denne saken. I følge landets lover sitter du her som forhørsdommer. Det er derfor din plikt å forhøre. Vitnemål og argumentasjon vil bare så tvil om at retten vil gjøre sin plikt. Det er min argumentasjon.»
Min advokat, en bror av den avdøde rettsmedisineren, reiste seg og sa, «Ærede rett, min lærde motpart har beskrevet lovene som gjelder i denne saken så godt og treffende at alt som gjenstår for meg er å finne ut om disse lovene faktisk har blitt fulgt. Det er sant at den ærede dommeren er en forhørsdommer, og at det er din plikt å forhøre, men hvem skal du forhøre? Her er loven klok og lar det være opp til ditt eget skjønn, og du har allerede fulgt hver eneste forpliktelse som loven formaner. Så lenge jeg har kjent den ærede dommeren har du vært en ansvarlig dommer. Du har vært ansvarlig for bestikkelser, tyveri, brannstiftelse, mened, utroskap, mord – hver eneste forbrytelse i katalogen og hvert et sanselig og fordervet overtramp som noen kan komme på. Selv min motpart, statsadvokaten, vet ikke om noe du ikke har gjort. Du har gjort din fulle plikt som forhørsdommer, og siden det ikke finnes bevis mot min klient, en flott ung mann, så ber jeg om at han løslates.»
Så fulgte en tankevekkende stillhet. Dommeren reiste seg, tok på seg sin svarte hatt og med en stemme som skalv av følelser dømte han meg til et liv i frihet. Så snudde han seg til min forsvarer og sa kjølig, men megetsigende

«Ser deg senere»

Neste morgen hadde advokaten som så samvittighetsfullt hadde forsvart meg mot anklagen om å ha drept hans egen bror – de kranglet visst om noen jordstykker – forsvunnet og den dag i dag vet ingen hva som har hendt med ham.
I mellomtiden hadde vi begravet kroppen til min stakkars far i all hemmelighet i bakgården på hans tidligere bosted, ikledd sine gamle støvler og uten at mageinnholdet ble analysert. «Han likte ikke å vise seg fram» sa min kjære mor mens hun stampet den siste jorden over ham og hjalp barna med å dekke stedet med halm, «Han var en hjemmekjær mann og foretrakk et stille liv».
Min mor sendte en søknad om uskiftet overtagelse av boet og erklærte at hun hadde gode grunner til å anta at hennes ektemann var død, for han hadde ikke møtt opp til måltider på flere dager; men tull – retts – dommeren – som hun senere foraktelig kalte ham – bestemte at det ikke var nok bevis for en dødsformodningsdom, og satte boet under offentlig administrasjon, med sin egen svigersønn som bobestyrer. Senere fant man at formuen akkurat dekket gjelden, og alt som gjensto var patenten på det lydløse apparatet som åpnet pengeskap ved hjelp av hydraulikk, og den ble ifølge min kjære mor overtatt av skiftedommeren og bobestyren. På noen korte måneder ble en verdig og respektert familie fratatt sin formue og drevet til kriminalitet; vi ble rett og slett nødt til å jobbe.
Det var flere forhold som virket inn på våre yrkesvalg: egnethet, tilbøyeligheter og slike ting. Min mor åpnet en eksklusiv privatskole hvor hun lærte betalende å gjøre vann til vin; min eldste bror, George Henry, som var musikalsk, ble hornblåser på et hjem for døvstumme; min søster Mary Maria solgte professor Pumpernikkels nøkkelkonsentrat, en smakstilsetting for kildevann, og jeg spesialiserte meg på justeringer og forgyllinger av galgenes tverrbjelker. De andre barna, som var for unge til arbeid, fortsatte å stjele småting fra butikkenes gateboder, slik som vi hadde lært dem.

På fritiden lokket vi reisende inn i huset vårt og begravde likene i kjelleren.

Vi lagret vin i en del av denne kjelleren, samt brennevin og proviant. Men fordi varene forsvant så fort ble vi overnaturlig overbevist om at sjelene til de vi begravde der hjemsøkte oss om nettene og avholdt fester. Det som er sikkert er at vi ofte fant halvspiste biter av syltet kjøtt, hermetikk og annet avfall slengt rundt i rommet, selv om vi hadde sikret kjelleren og prøvd å hindre uvedkommende adgang. Noen foreslo at vi skulle fjerne provianten og lagre den et annet sted, men min kjære mor, alltid generøs og gjestfri, sa det var bedre å leve med matsvinnet enn å tiltrekke seg oppmerksomhet. Om gjenferdene ble nektet en ubetydelig tilfredsstillelse ville de kanskje fremprovosere en etterforsking. Noe slikt kunne velte hele vår arbeidsdeling ved å tvinge hele familien inn på mitt fagområde. Kanskje ville vi alle pynte galgenes tverrbjelker. Som snille barn godtok vi hennes avgjørelse, vi beundret hennes verdslige visdom og høye moral.
Ingen turde å gå ned i kjelleren alene. En kveld var vi alle i ferd med å gravlegge ordføreren fra en naboby på godt kristent vis, min mor og de yngre barna holdt alle hvert sitt stearinlys, mens George Henry og jeg strevde med hver vår hakke og spade. Plutselig skriker min søster Mary Maria og holder en hånd foran øynene, og vi skvetter alle mann. Ordførerens begravelse blir øyeblikkelig avsluttet mens vi med blekt oppsyn og skjelvende stemmer spør henne hva som er på ferde. De yngre barna var så opphisset at stearinlysene skalv i hendene deres, og våre flakkende silhuetter danset over veggene i klossete og groteske bevegelser som om de henga seg til en nifs koreografi. Ansiktet til den døde skinte fryktelig i lyset, men ble rett som det var mørklagt av en passerende skygge. Hver gang fjeset kom til syne, virket det mer og mer avskrekkende, som en ondsinnet trussel. Mengder av rotter, som hadde blitt mer skremt av jentas skrik enn oss andre, kravlet rundt mens de pep skingrende. Deres sorte og blanke øyne glimtet urokkelig fra hjørnene, som grønne lyspunkter, mens en vag aura av råte kom fra den halvåpne graven. De strømmet rundt i en svak stank av død som fylte den fordervede luften. Nå gråt barna og i det de grep tak i sine eldre søsken, slapp de sine stearinlys. Mørket hadde vært fullstendig, om det ikke hadde vært for det illevarslende lyset som steg opp fra jordhullet, og flommet over gravkantene som en fontene.
Mens alt dette hendte knelte min søster bak jordhaugen ved siden av graven. Hun hadde nå fjernet hånden fra fjeset og stirret med vidåpne øyne mot et lite synlig rom mellom to vintønner.

«Der er det! – der er det!» skrek hun og pekte, «Gud fader! Kan dere se det?»

Og der var det virkelig! En menneskelig skikkelse, så vidt synlig i mørket, som sjanglet fra side til side som om han var i ferd med å falle. Han prøvde å støtte seg på vintønnene, kom ustødig mot oss og sto for et øyeblikk i det klare skinnet fra de få stearinlysene som ikke hadde slukket; så hevet han seg tungt et øyeblikk før han falt pladask mot jorden. I det øyeblikket gjenkjente vi alle skikkelsen, ansiktet og beteende til vår far: han som hadde vært død i ti måneder og som vi egenhendig hadde begravet, han var nå utvilsomt gjenoppstått og fullstendig dritings!

Jeg vet ikke hva jeg skal si om vår impulsive flukt fra det fryktelige stedet. Om hvordan vi mistet all menneskelighet i det kaotiske og forvirrede kappløpet opp den fuktige og mugne trappen. Vi gled, falt, dro hverandre ned og klatret over ryggene på hverandre, lysene var slukket og de yngste ble trampet under føttene til sine sterkere brødre og kastet mot døden av sin mors armer! Jeg vet ikke hva jeg skal si om alt dette. Min mor, min eldste bror og søster og jeg kom oss unna; de andre ble igjen der nede, for enten å dø av sine sår, eller av frykt, noen kanskje til og med fortært av flammer. Før en halv time hadde gått hadde vi fire som kom oss unna samlet sammen det vi hadde av penger og smykker og alle klærne vi kunne bære, stukket bygningen i brann og flyktet i skinnet fra ilden opp i åsene. Vi stoppet ikke en gang for å kreve forsikringspengene, noe som min kjære mor angret på sitt dødsleie mange år senere i et fjernt land. Dette var den eneste unnlatelsessynden som tynget hennes samvittighet. Hennes skriftfar, en hellig mann, forsikret henne om at Gud under slike omstendigheter nok ville tilgi dette overtrampet.

Omtrent ti år etter flukten fra mitt barndomshjem, var jeg bitt en fremgangsrik forfalsker. Jeg vendte tilbake til mitt hjem i forkledning for, om mulig, å finne noen av våre gjenglemte skatter som hadde blitt begravet i kjelleren. Jeg kan godt si at det var fånyttes: oppdagelsen av mange menneskeskjellet i ruinene hadde fått myndighetene til å grave opp området. De hadde funnet skattene og hadde ærlig beholdt dem. Huset hadde ikke blitt gjenoppbygget, hele forstaden var faktisk i ferd med å bli forlatt. Det var rykter om så mange ugudelige ting og lyder i området at ingen ville bo der. Ettersom det ikke var noen jeg kunne spørre eller forulempe bestemte jeg meg for å tilfredsstille min barnlige fromhet enda en gang ved å beskue ansiktet til min elskede far, om vi da virkelig hadde blitt bedratt og han fortsatt var i sin grav. Jeg husket også at han alltid pleide å gå med en enorm diamantring, og siden jeg verken hadde sett eller hørt snakk om den, hadde jeg grunn til å anta at han hadde blitt begravet med den. Jeg skaffet meg en spade og fant snart gravstedet i det som hadde vært bakgården. Jeg begynte å spa og da jeg var omtrent fire fot nede falt bunnen ut og jeg befant meg i et stort avløpsrør og ramlet gjennom et langt hull i den falleferdige hvelvingen. Jeg fant ingen levninger eller lik.
Jeg var ute av stand til å komme meg opp av hullet, så jeg krøp langs avløpet og etter at jeg hadde fjernet noe forbrente søppel og forkullet murverk som blokkerte røret, kom jeg inn i de som hadde vært den skjebnesvangre kjelleren.

Nå forsto jeg alt. Hva som enn hadde kommet over min far ved måltidet (min salige mor vil nok kunne kaste noe lys over den saken), så hadde hadde han utvilsomt blitt begravet levende. Graven hadde ved et uhell blitt lagt over et glemt avløpsrør, nesten helt på taket av hvelvingen. Siden vi ikke brukte noen kiste hadde hans anstrengelser i det han våknet slått hull i det råtne murverket og han hadde falt gjennom, før han til slutt endte i kjelleren. Han følte seg nok ikke velkommen i sitt eget hus og hadde jo ikke noe alternativ. Derfor bodde han avsondret under bakken, og ble vitne til vår oppfinnsomhet og nøt godt av vårt fremsyn. Det var han som hadde spist maten vår; det var han som hadde drukket vinen – han var ikke noe bedre enn en simpel tyv! I et beruset øyeblikk hvor han, i likhet med så mange andre, følte et fordrukket behov for medmenneskelig selskap, hadde han forlatt sitt skjulested på et svært så ugunstig tidspunkt. Det fikk de mest forferdelige konsekvenser for hans nærmeste – et feiltrinn som nesten er en kriminell verdig.

Oversatt av Michael Henrik Wynn

 

«Katastrofen i Thames Valley» av Grant Allen (1897)

Grant Allen portrait

Grant Allen (1849-1899)

Det er knapt nødvendig av meg å nevne at jeg var et av de første og mest informerte vitnene til de sørgelige hendelsene som til slutt fikk regjeringens sete flyttet fra London til Manchester. Jeg trenger vel heller ikke henvise til hvor fremtredende min historie er i de offisielle dokumentene om Thames Valley katastrofen (andre bind, syvende del), bestilt av Parlamentet i sitt innledende møte i Birmingham, det første under det nye styret. Det er også min plikt for fremtidige generasjoner å komplementere den tørre offisielle versjonen med en mer utfyllende beskrivelse av min egne opplevelser.

Jeg er selvsagt klar over at min samtid ikke vil interesse seg for min stusselige fortelling ettersom folk er utslitt av alle detaljene i katastrofen, og belastet med langtekkelige vitenskapelige diskusjoner om årsaker. Men i kommende år, når nittenhundretallets største kaos har kommet på en slik avstand at begivenhetene og stedene er redusert til malerier og overgrodd av eføy (som Den store pesten eller Den store bybrannen i London i vår egen tid); da vil verden kanskje være interessert i å høre hvordan en omveltning uten sidestykke kan påvirke følelsene og fremtiden til en familie midt i livet, fra et område av London som verken var velstående eller spesielt fattig.

Det er slike personlige og menneskelige detaljer som bringer fortiden til livet, for uten slike ville historien bare fremstå som en gammel almanakk, i følge en stor forfatter. Derfor vil jeg ikke komme med noen unnskyldninger for at mine minner om den forferdelige dagen er selvsentrerte og kun beskriver min egen families opplevelser. Jeg vet at de som søker vitenskaplige beskrivelser vil finne det i de åtte tykke bindene av den nylig publiserte utredningen. Jeg vil i det følgende bare ta for meg den store begivenheten slik den fremsto for meg selv, en statsansatt i en beskjeden stilling, og slik katastrofen påvirket min kone, mitt hjem og mine barn.

Om morgenen den 21. august det året kaoset fant sted var jeg i Cookham, en trivelig og yndig landsby som da lå på den vestre bredden av Thames elva, like nedenfor stedet hvor utkikksposten for Direktoratet for Jordskjelv og Vulkanutbrudd nå troner over de vide flatene i den glassaktige stenørkenen. Der hvor den svarte innsjøen av basalt, som unge mennesker i dag kan se slynge faste armer inn og ut blant gresslettene, kan de fleste gjenlevende huske en elskverdig og smilende dal, gjenget i midten av en vakker elv.

Jeg hadde syklet ned fra London kvelden før (og forskuttert ferien), og hadde tilbragt natten i et greit vertshus i landsbyen. Ved et merkelig sammentreff var den andre gjesten i det vesle hotellet den kvelden en annen syklist, en amerikaner. George W. Ward, som han het, hadde «trillet hit på sine hjul», som han sa, for å tilbringe seks uker i England. Han ville selv undersøke geologien i våre sørlige regioner, og sammenligne den med sten fra Krittiden som han hadde funnet i det fjerne vesten. Jeg kaller dette et merkelig sammentreff nettopp fordi mitt møte med denne mannen gjorde meg oppmerksom på det unike fenomenet som vi senere skulle få bevitne. Jeg hadde aldri hørt om sprekkutbrudd, og hvis ikke Ward hadde beskrevet dem for meg den kvelden, så hadde jeg kanskje ikke gjenkjent dem når jeg senere fikk se dem. Jeg ville kanskje selv blitt et offer for katastrofen, og dermed ville min beskjedne historie ikke blitt skrevet.

Vi satt i den vesle stuen i vertshuset White Hart og røykte vår ettermiddagspipe. Så begynte amerikaneren, som var en hyggelig og pratsom fyr, å forklare hvorfor han var på besøk i England. På den tiden var jeg kontorist på hovedpostkontoret (hvor jeg i dag har en stilling i administrasjonen), og var den gangen ikke spesielt interessert i vitenskap. Jeg fant imidlertid hans beskrivelser av amerikanske dimensjoner både underholdende og interessante. «Fjell!» sa han da jeg nevnte Skottland; «Fjellene deres er ikke mye skryte av, og vulkanene deres, Europas Vesuv og Etna, er bare uregelmessige fres; mens våre vulkaner gjør alt på en skala som passer en stor nasjon, det kan jeg bare si. Europa er en omstendighet: Amerika er et kontinent.»

«Men syntes du ikke,» protesterte jeg, «at det var et stort utbrudd som ødela Pompeii!»

Amerikaneren reiste seg og lot blikket fare rolig over meg. Jeg ser det glattbarberte fjeset for meg den dag i dag, i det han smilte overbærende av min europeiske uvitenhet. «Vel», sa han etter en lang og tankevekkende pause, «lavastrømmen som ødela en par mål jord rundt bukten av Napoli er det vi kaller en beskjeden sildring: det kom fra et krater som ikke var noe mer enn et rundt luftehull; lavastrømmen som fløt den fra den var begrenset både i omfang og nedslagsfelt. Men hva vil du si om det åpnet seg en svær sprekk i jordskorpen, førti eller femti kilometer lang, kanskje like langt som herfra til London eller lengre, og lava veltet opp av sprekken, ikke i små bekker som fra Etna eller Vesuv, men i en lavasjø som spredte seg over et område på størrelse med England? Nå snakker vi om virkelig vulkansk aktivitet. Og slike ting hender i Colorado.»
«Du spøker med meg,» svarte jeg, «eller skryter. Du prøver å imponere meg med kraftpatrotisme»

Han smilte behersket. «Ikke det hele tatt,» svarte han. «Det jeg sier er like sant som Jesu ord. Jorden gjesper i Montana. Det finnes sprekkutbrudd, som vi kaller det, i de vestlige statene, og fra disse siver det ut som vin gjennom en sprukket skinnsekk, veltet opp i svære buldrende elver, strømmer av flytende basalt, mange mil brede, og spredt ut som vann over hele sletter og daler.»

«Ikke i historisk tid!» skyter jeg inn.

«Jeg er ikke så sikker på det,» svarte han grublende. «Jeg er enig i at det ikke har forekommet i historiske tider akkurat der, for Colorado er en veldig ung stat: men jeg mener at de siste sprekkutbruddene forekom så sent som den engelske Tudor – tiden. Rødglødende lava tøt ut – strømmet ut eller ble presset ut – og spredte seg overalt på et øyeblikk; det må ha forekommet så nylig at overflaten fortsatt mangler vegetasjon enkelte steder, selv på steder hvor været og groforholdene er gode. Jeg antar at strømmen må ha kommet i et enkelt støt, i en diger hvit og varm kuppel, og så strømmet ned på alle sider, delvis fylt dalene og skyldt rundt åskammene, akkurat slik som vann gjør. Og jeg kan fortelle deg at vi har målt noen av disse utbruddene, og de har dekket mer mark enn det finnes i området mellom Dover og Liverpool, og mellom Dover og Cornwall.»

«La oss være takknemlig for at slikt ikke skjer i vår egen tid» sa jeg uforsiktig.

Han ga meg et underlig blikk. «Ikke har skjedd, mener du vel,» svarte han. «Vi har ingen garanti for at det ikke skjer igjen i morgen. Selv om disse sprekkutbruddene ikke har blitt beskrevet i historisk tid, så er de vanlige i et geologisk tidsperspektiv, og vanligere i Amerika enn andre steder. Men de har forekommet i alle regioner på ulike tidspunkt; et kan til og med finne sted nå, her i England.»
Jeg lo og ristet på hodet. Jeg trodde som engelskmenn flest – ja faktisk som folk flest – at uvanlige hendelser aldri kunne finne sted i mitt eget land, en forestilling som ble brått knust av begivenhetene som fulgte.

Jeg sto tidlig opp neste morgen og badet i Odney Weir (et pittoresk basseng i nærheten), spiste frokost med amerikaneren og skrev noen linjer til min kone om at jeg kom til å overnatte i Oxford den kvelden. Jeg var på noen dagers ferie, og jeg ville at Ethel skulle vite hvor hun kunne nå meg meg sine telegrammer hver dag. Vi var begge bekymret over babyens melketenner. Mens jeg skriver disse ordene blir jeg overveldet av en bitter ironi. Tusener av fedre og mødre satt i sine hjem med lignende bekymringer den morgenen, og først senere etter det altomfattende kaoset den dagen, skjønte de hvor selvopptatte de egentlig var.

Rundt klokken 10 pumpet jeg opp dekkene og la i vei. Jeg hadde planlagt å sykle til Oxford via en rolig omvei langs elvens buktninger forbi Marlow og Henley. Så jeg begynte med å krysse Cookham bro, som jeg tror var en tre eller jern konstruksjon som strakk seg over elven Thames like utenfor landsbyen. Interesserte kan kanskje finne den nøyaktige posisjonen på gamle historiske kart.

Midt på broen stoppet jeg og beundret en utsikt jeg antar ingen har sett siden. Det lå en demning rett nedenfor, og ved siden av den delte elva seg i tre forgreninger. I bakgrunnen lå de nydelige grønne bakkene i Hedsor og Cliveden. Jeg måtte alltid stoppe og beundre en så typisk engelsk utsikt. Denne morgenen bremset jeg sykkelen et øyeblikk og kastet blikket nedover strømmen, og jeg beundret det glatte blå vannet og de rake poppeltrærne med sine svaiende, sølvfargede blader. Det er mulig jeg stirret for lenge, et minutt senere så ville jeg ha omkommet. Et skrik fra en trekkvei litt lengre opp fanget min interesse, et vilt og fortvilet hyl, som om en mann ble overmannet eller drept.

Jeg er sikker på at dette var øyeblikket jeg skjønte at det var fare på ferde. Jeg hadde riktig nok hørt en fjern lyd som minnet om tordenbrak noen minutter tidligere, men ikke noe mer. Jeg er en av de som holder fast på at katastrofen ikke ble innledet av en serie med jordskjelv.

Nå snudde jeg meg og skottet i motsatt retning. I samme sekund ble jeg fullstendig lamslått. Merkelig nok enset jeg ikke den svære ildfloden som hastet mot meg. Jeg så bare en skrikende mann, en av disse elendige skapningene som på den tiden pleide å tjene et tvilsomt levebrød (da elva var en fornøyelsespark) ved å slepe båter, en ynkelig og vettskremt stakkar. Men nå var han i vill flukt med panikk i blikket, som om han ble forfulgt av et rovdyr. «En gal hund!» var min første tanke; «eller en okse fra enga!».
Jeg speidet bakover for å se hva han prøvde å unnslippe, og det var i det sekundet at katastrofens fulle skrekk og redsel veltet over meg. Dens fulle skrekk og redsel, sier jeg, men jeg forsto selvsagt ikke omfanget av det som fant sted. Først ble jeg bare klar over en rød vegg av noe som lignet glødende og smeltet metall som nærmet seg hurtig. Jeg prøver nå å gjengi de blandede og kaotiske følelsene i det øyeblikket – på trygg avstand fra tiden og stedet. Min første innskytelse tror jeg var noe så enkelt som «Han må springe for livet, ellers vil han bli innhentet av den brennende veggen.» I neste øyeblikk slo en varm bølge av luft over ansiktet mitt, lik den du får når du står foran smelteovnen hos en glassmaker. På et tidspunkt forsto jeg at den matte røde veggen virkelig var en mur av ren ild som ble nedkjølet av kontakten med luften og vannet. Mens jeg så ble jeg imidlertid klar over en ny bølge som veltet fremover og tok igjen og la seg over den første. Den andre bølgen glødet hvitt der hvor den første hadde vært rød. Så skjønte jeg med ett hva som var i ferd med å skje. Dette var det Ward hadde snakket om den foregående kvelden – et sprekkutbrudd.

I det jeg så meg tilbake kom Ward syklende mot meg på broen. Jeg var så sjokkert at jeg ikke fikk fram et ord, jeg bare pekte på lavastrømmen. Han nikket og svarte med en overraskende rolig stemme: «Ja, det var det jeg sa. Et sprekkutbrudd!»

Det ble de siste ord jeg hørte fra ham. Han var selvsagt like klar over farene som meg, selv om han var fattet; men han hadde ingen stropper for holde buksene på plass, og i et kritisk øyeblikk viklet de seg inn i pedalene. Han ble forfjamset, steg av sykkelen og forlot den i panikk. Så prøvde han å springe, en skjebnesvanger feil. Han snublet og falt, og hva som hendte med ham vil jeg fortelle senere.

I det øyeblikket så jeg imidlertid bare stakkaren på trekkveien. Han var under hundre meter unna, rett bortenfor den vesle brua som ledet over åpningen til et privat naust. Men i det han stormet skrikende fremover ble han innhentet av flammeveggen. Jeg tror ikke den tok ham helt igjen. Det er vanskelig i slike øyeblikk å si nøyaktig hva som hender; men jeg mener jeg så ham forkulles og fordufte som en mygg i en flamme et par sekunder før bølgen flommet over naustet. Jeg har sett et insekt skrumpe sammen på dette viset når det ble kastet ut blant glovarme kullbiter. Han ble forvandlet til gass, og etterlot seg bare en sky av beinstøv. Jeg er ikke sikker på hva jeg så; jeg var for oppskaket til å si noe sikkert.

Hvor høy var veggen på dette tidspunktet har blitt mye diskutert. Jeg skulle tippe 9 meter (skjønt den steg senere til 60 meter) og den raste nedover dalen fortere enn et menneske kunne springe. (Senere økte hastigheten betraktelig på grunn av nye utbrudd). I min panikk skjønte jeg at jeg bare hadde en sikker utvei, jeg måtte sykle opp bakken over jordet til Hedsor.
Jeg strevde for harde livet med den sikre død i helene. På den andre siden av bruen, i det jeg tråkket opp stigningen, så jeg Ward på rekkverket med armene i været. Han prøvde fortvilt å redde seg selv ved å hoppe ut i elva. I neste øyeblikk tror jeg han skrumpet inn og forsvant på samme måte som tiggeren. Begge to ble fullstendige forkullet i øyeblikket før de ble truffet av lavastrømmen og ingen avkastninger av døde, slik som man hadde funnet i Pompeii, ble avdekket noe sted i Thames Valley ørkenen. (Dette ble senere mye diskutert i den vitenskaplige utgravingen av ruinene.) Jeg antar at menneskekroppene ble omgjort til gass på grunn av den voldsomme varmen i sekundene før de ble oppslukt av den smeltede basalten.

Jeg hadde klart og komme på avstand fra de glødende massene, men selv her var heten uutholdelig. Merkelig nok så hadde jeg fortsatt ikke sett mange som flyktet fra oversvømmelsen. Utbruddet kom på oss så brått og uten noe forvarsel (jeg benekter jordskjelvteorien) at hele byer må ha blitt ødelagt før beboerne ble klar over at noe uvanlig var i gjære. Det er kanskje en liten trøst å vite at brorparten av ofrene døde uten å skjønne hva som foregikk: i et øyeblikk snakket, prutet og lo de; i det neste ble de kvalt eller redusert til aske, som en flue i en gass-flamme.

Dette er imidlertid noe jeg først ble kjent med senere. I det øyeblikket hastet jeg febrilsk opp bakken over en grov steinvei, mens jeg tråkket på pedalene som jeg aldri før hadde gjort. Bak meg så jeg selveste skjærsilden prøve å ta meg igjen. Jeg visste at dalen var iferd med å bli forandret til en ildsjø fra ende til annen. Heten sved i ansiktet og jeg syklet i ren frykt.

Men jeg må innrømme at jeg bare tenkte på meg selv. Siden jeg var i livsfare, klarte jeg ikke løfte tankene bort fra meg selv. Jeg tenkte ikke en gang på Ethel og barna. Men i det jeg nådde bakketoppen ved Hedsor kirken – en pen liten bygning som fortsatt står, riktig nok brannskadet og forkullet, i et hjørne av ørkenen – var jeg i stand til å hvile et halv minutt og trekke pusten mens jeg tittet tilbake på åstedet for den første katastrofen.

Det var et fryktelig, men vakkert skue – blendende som en forferdelig skog – eller bybrann. Hele dalsøkket var nå en ildsjø, så langt jeg kunne se. Ytterkantene av den rødglødende lavaen hopet seg opp på steder hvor den ble nedkjølt. Nye bølger av lys magma flommet over disse hindringene og ut i den omkringliggende dalen. Etter en stund ble den mørke basalten fortrengt og hele dalen var hvit. Så strålende så den ut i morgensolen at man knapt forsto betydningen av den forgylte innsjøen. Hadde man ikke visst at dette var en flod av ild, som overveldet, fortærte og ødela alt som sto i dens vei, kunne man innbilt seg at dette var en malerisk triumf på et lerret.

Jeg prøvde så godt jeg kunne å finne opphavet til katastrofen. Jeg speidet opp strømmen forbi Bourne End og Marlow og skjelnet med sløret blikk og blennede øyne en masse hvitere enn noen annen, som glødet intenst som en elektrisk lampe. Den fylte opp den smale kløfta i elva ved Hurley og Henley. Jeg husket plutselig at denne delen av dalen vanligvis ikke var synlig fra Hedsor Hill, men instinktivt forsto jeg grunnen til at det nå var annerledes: dette var katastrofens sentrum – jordskorpen akkurat her hadde bult opp til den hadde sprukket og basalt strømmet fra åpningen.

Jeg anstrengte meg (det var som å se på solen) og jeg kunne se at den glødende kuppelen, som lignet et elektrisk lys, egentlig var smeltet lava som fosset ut fra munnen av en svær sprekk. Jeg sier svær fordi den virket slik for meg. Men som alle vet var hullet i jordskorpen ikke mer enn 12 kilometer, fra et punkt i nærheten av det som en gang var Shiplake Ferry til Marlow og de gamle kalkovnene. Når man så utbruddet ble man slått av de kolossale dimensjonene. En ildsjø tolv til nitten km bred i vår velkjente Thames Valley imponerte og skremte meg tusen ganger mer enn et tilsvarende og kanskje ti ganger større fenomen i den navnløse utmarken i det vestlige Amerika.

Jeg kunne vagt skimte at floden spredte seg i hver retning fra sprekken, både oppover og nedover elven. Til venstre og høyre ble den snart stoppet og omspent av åsene ved Wargrave og Medmenham; men nedover fylte den snart hele dalen forbi Cookham; men oppover spredte den seg i en bred glødende flate mot Reading og stedet hvor elven løper sammen med The Kennet. Jeg visste det ikke den gangen, selvsagt, men den enorme dammen skulle fylle opp alle de lavtliggende områdene, og dermed blokkere elveløpene. Slik fikk vi senere de to nye innsjøene ved Newbury og Oxford.

Turister som i rolige sommer kvelder i dag ser nedover vil få øye på de gamle lærestedene Magdalen og Merton, så vidt synlig i det bleke grønne dypet, deres ærverdige murvegger nedgrodd av vannplanter. Kanskje de vil tenke på de forferdelige scenene som må ha utspunnet seg på dette fredelige stedet mens selvlysende lava strømmet mot den fortapte bydelen. Handelsmenn fyller i dag de travle kaiene i byene som har blomstret fortere enn Chicago eller Johannesburg på bredden der de nye innsjøene støter mot Berkshire Chalk Downs. De kan knapt huske den tiden da elvene sakte gikk over sine bredder, dag for dag, for så å oversvømme sine daler og drukne noe av Storbritannias flotteste arkitektur.

Men selv om jeg ikke visste og da ikke kunne forutsi ettervirkningene av den store ildfloden som fløt i den retningen, så jeg nok til at mitt hjerte nesten stoppet. Jeg skalv fryktelig på hendene i det jeg tok sykkelen. Jeg forsto at jeg var vitne det største kaoset som hadde rammet et sivilisert land i historisk tid.

Jeg speidet sørover i dalen ned mot Maidenhead. Ennå forsto jeg ikke omfanget av katastrofen, skjønt selv som lokal ildsjø ville den ha vært uten sidestykke. Jeg kunne knapt fatte at London var truet. På den tiden kunne man ikke forestille seg at London kunne bli ødelagt. Først tenkte jeg «Lavaen vil strømme mot Maidenhead!». Akkurat da så jeg en ny fryktelig ildbølge flomme opp av jordskorpen, og bane seg vei fortere enn tidligere langs bunnen av dalen, over de forstenede lagene som – på grunn av kontakten med luft og jord – allerede var i ferd med å kjølne. Denne nye trusselen fosset over og forbi det første laget og spredte seg som vann i det flate områdene mellom åsene i Cliveden og Pinkeys. Det slo meg plutselig at strømmen var på vei mot Windsor. Så ble jeg grepet av en vill frykt. Om den kunne nå Windsor, hvorfor ikke Staines og Churtsey og Hounslow? Og om den kunne nå Hounslow, hvorfor ikke London?

Med ett kom jeg til å tenke på Ethel og barna. Så langt hadde jeg bare vurdert faren jeg selv var utsatt for. Ilden var så nær; varmen slo mot ansiktet mitt og fylte meg med frykt. Men nå måtte jeg legge i vei for å advare London… Nei, for å være ærlig, jeg glemte Londons millioner. Jeg tenkte på Ethel og mine små barn. I det øyeblikket tror jeg at katastrofens omfang gikk opp for meg. Hele dalen rundt Thames elven var fortapt! Jeg måtte sykle som en gal om jeg skulle redde min kone og mine barn!

Jeg steg opp på sykkelen igjen, men beinene mine skalv slik at jeg knapt kunne tråkke på pedalene. De var som gele. I et desperat forsøk syklet jeg innover mot Burnham. Jeg hadde ingen plan, og jeg var ikke så kjent med den lokale topografien at jeg kunne legge en rute via høydedragene og slik unngå lavastrømmen som oversvømte lavlandet. Rent instinktivt fulgte jeg kalkhøydene. Tre minutter senere hadde den brennende floden forsvunnet og jeg befant meg blant grønne veier og skyggefulle bøketrær, en skremmende kontrast. Hadde det rablet for meg? Det var så stille. Man kunne knapt tro at bare noen kilometer fra den ødeleggende ildsjøen, kvitret fuglene på himmelen og menn jobbet i jordene som om ingenting hadde hendt.

Ved Lambourne Wood møtte jeg en annen syklist som kom ned bakken. Dalen var skjult av en buktning i veien og jeg ropte etter ham:
«For guds skyld, ikke sykl dit ned! Det er livsfarlig, livsfarlig!»
Han smilte og så på meg. «Jeg kan klare hvilken som helst bakke i England,» svarte han.
«Det er ikke bakken jeg tenker på,» ropte jeg. «Det har vært et vulkanutbrudd – et sprekkutbrudd ved Malrow – store ildfloder – hele dalen er fylt med brennende lava!»

Han stirret hånlig på meg. Men så endret hans uttrykk seg plutselig. Jeg antar han forsto at jeg var blek av frykt. Han trakk seg unna som om han var skremt. «Dra tilbake til sinnsykehuset!» ropte han og tråkket fortere på pedalene. Han forsvant hurtig ned bakken som om han var redd meg, og må ha syklet rett inn i lavastrømmene og blitt brent før han greide å bremse i den bratte skråningen.

Jeg så ikke spor av ildfloden mellom Lambourne Wood og Burham. Jeg syklet så fort som jeg maktet forbi grønne jorder og enger. Her og der passerte jeg en arbeidskar på veien. Flere så på meg og kommenterte den trykkende heten, men ingen av dem så ut til å være klar over faren som var i ferd med å fortære hjemmene deres i dalen, ikke langt unna. Jeg advarte en eller to, men de bare lo og stirret etter meg som om jeg var sprø. Jeg orket ikke forsøke lengre. De brydde seg ikke om det jeg hadde å si, men de fortsatte sine rutiner som om alt var som det pleide.

På enden av høydedraget, ved Burnham, kom dalen til syne igjen. Her hadde folk begynt å forstå hva som var i ferd med å skje. Halve befolkningen hadde samlet seg i skråningen og tittet forundret ned på ildfloden, som akkurat hadde buktet seg rundt åsene ved Taplow. Lamslått frykt var den vanligste reaksjonen. Jeg fortalte dem at at jeg hadde sett lavaen flomme opp av en kuppel nær Marlow, men de lo bare hånlig av meg. Når jeg forsikret dem at jeg måtte komme meg til London så fort som jeg kunne, svarte de «London, det vil aldri nå så langt som London!»

Dette var det eneste stedet i åsene hvor ildfloden ble observert tidlig nok til å advare den eldgamle storbyen med telegram; men ingen oss tenkte på å gjøre det; og selv om vi hadde gjort det, så er sjansen for at advarselen ville blitt fulgt opp forsvinende liten. Aksjemeglerne på børsen ville nok vitset om kursnedgangen, og fortsatt sine handler som de pleide.

Jeg tok et øyemål av flatene mellom Burnham og Slough, og prøvde å beregne om jeg ville ha tid å følge den velkjente veien fra Maidenhead til London via Colnbrook og and Hounslow. (Jeg råder de som ikke er kjent med områdets topografi slik som den var før utbruddet, til å studere historiske kart.) Men jeg skjønte straks at dette ville være umulig. Med den hastigheten som floden hadde brukt mellom Cookham Bridge og Taplow, kunne jeg være sikker på at den ville ta meg igjen før jeg nådde Upton eller Ditton Park like ved. Lavastrømmen ville nok strømme saktere etterhvert som den kjølnet, det stemmer nok. Det er rart hvordan fort man tilpasser seg en ny virkelighet. Jeg grunnet på dette med den største selvfølgelighet, som om jeg hadde syslet med sprekkutbrudd et helt arbeidsliv. På den annen side, lavaen kunne like gjerne velte opp av bakken hurtigere og hetere enn tidligere. De hadde jeg jo allerede sett ved flere anledninger. Jeg var faktisk ikke sikker på om jeg var trygg her hvor jeg sto på åssiden. Du som i dag leser dette tar det for selvsagt at katastrofens omfang ble slik det ble. Men mens det skjedde kunne vi bare gjette hvor høyt ildfloden ville nå og hvor stort område den ville oversvømme og ødelegge. Ville den stoppe ved Chilterns eller fortsette nordover mot Birmingham, York eller Skottland?

I en skjelvende redsel for min kone og mine barn, grublet jeg på om jeg skulle prøve meg i dalsøkket, og haste nedover hovedveien i et fortvilt forsøk på å nå London. Jeg tenkte på Ethel som var alene i vårt hjem i Bayswater, og bestemte meg nesten for å gjøre et forsøk. Men i samme øyeblikk ble jeg klar over at veien til London allerede var proppfull av vogner, traller og sykler, alle i vill fart på vei mot hovedstaden. Så kom plutselig en ny lavabølge rundt hjørnet ved Taplow og Maidehead Bridge, og ganske raskt ble mengden innhentet. Det var et grusomt syn. Jeg vet ikke hvordan jeg skal beskrive det. De stakkars skapingene på veien, mennesker og dyr, stormet vilt og desperat videre. Ilden plukket dem opp en etter en bakfra, før floden skylte over dem. Jeg så dem skrumpe inn og smelte i lavaens voldsomme hvite hete. Jeg maktet ikke se på det lengre. Jeg kunne ihvertfall ikke gå ned i dalen og risikere døden. Mine eneste sjanse var å krysse åsene ved Stoke Poges og Uxbridge, og så sykle langs de nordlige høydene inn mot byen.

Jeg syklet i et vannvittig tempo. Ved Farham Royal (hvor folk fortsatt var uvitende om hva som foregikk) prøvde en politimann å stoppe meg for råkjøring. Jeg spente bein for ham og syklet videre. Av erfaring visste jeg at det var håpløst å fortelle noen om katastrofen, de hadde jo ikke sett den med egne øyne. Litt lengre nede, ved inngangen til en park, prøvde en vakt å lukke en port foran meg mens han erklærte at området var privat eiendom. Dette var den eneste veien ned mot dalen. Jeg bestemte meg for at jeg ikke kunne kaste bort mere tid. Jeg er en fredelig mann, men jeg løftet knyttneven og slo ham midt mellom øynene. Så, før han kom seg til hektene, syklet jeg videre gjennom parken med vakten forgjeves i helene. Han ropte om hjelp fra mennene i fornøyelsesparken. Men jeg var ustoppelig og kom til slutt ut på veien ved Stoke Poges.
Etter en lang og hektisk sykkeltur nådde jeg Galley Hill og skråningene ned mot Uxbridge. Var det trygt å fortsette? Jeg hadde aldri vært her før. Atter en gang speidet jeg instinktivt ut over landskapet ned mot området hvor jeg trodde elveløpet gikk. En diger hvit sky hang i luften der nede. Jeg visste hva det betydde: det var damp fra elven, der hvor lavaen hadde fosset ut i vannet og fått det til frese og koke. Jeg så ikke noe hvitt teppe av damp ved Cookham, og det var først senere jeg forsto hvorfor.

I den smale dalen hvor elva Thames bukter seg vei mellom åsene hadde lavaen dekket det hele så fort at dampen ble fanget under massene. Disse innesperrede gassene forårsaket senere en rekke forferdelige jordskjelv, og den dag i dag er det den statlige seismologens oppgave å holde et øye med disse rystelsene. På de åpne flatene derimot fløt lavaen saktere og i en grunnere strøm, og derfor ble hele vannmassen forvandlet til damp med en gang basalten forserte buktningene i elven.

Jeg hadde ikke mye tid til å tenke på slikt den dagen. Jeg visste bare at disse tegnene betydde at ildfloden hadde fortsatt nedover søkket og at det derfor ville være umulig for meg i nå London via Uxwell og Hanwell. Om jeg skulle nå sentrum måtte jeg straks nedover i dalen, komme meg gjennom gatene i Uxbridge så fort jeg bare kunne, og over flatene mot det jeg senere fikk vite var Hillingdon (jeg visste ikke navnet den gangen). Jeg måtte sikte meg inn mot den bebodde åskammen som kalles Harrow (jeg kunne ikke det navnet heller). Derfra var jeg sikker på at jeg skulle klare å nå London via Hampstead eller Highgate.

Jeg er ingen strateg; men i det øyeblikket og under disse ekstreme omstendighetene, valgte jeg disse stedene, og følte meg noenlunde sikker på at de ville kunne lede meg hjem til Ethel og barna. Byen Uxbridge (som fortsatt er avmerket på mange kart) lå i en dal med sideelv til Thames. Det var sikkert at lavastrømmen ville fortsette opp denne dalen; og sant nok, idag er den omliggende bassenget fylt med en av de mest solide og avskrekkende massene av sort basalt i landet. Jeg bestemte meg likevel for å krysse lavlandet mot Harrow. Om jeg mislyktes ville jeg tross alt bare ende opp som statistikk i det jeg etterhvert skjønte var en formidabel nasjonal katastrofe.

Jeg trillet ned bakkene på sykkelen min, og Uxbridge lå lun og uvitende i søkket nedenfor, når en liten og ubetydelig ulykke intraff som nesten gjorde det umulig for meg å fortsette. Vi var i slutten av august; man var i ferd med å trimme hekkene, og det var tornebusker langs veien jeg brukte. Grener fra mai buskene lå spredt utover gaten. Hadde jeg ikke vært så oppjaget, skulle jeg passet meg og unngått faren. Den dagen sto både Ethel og mitt eget liv på spill, så jeg jeg enset dem ikke i det jeg hastet nedover bakken. Resultatet var at jeg måtte stoppe med et punktert forhjul. Dette ubeleilige uhellet tok nestet motet fra meg. Jeg steg av sykkelen og undersøkte dekket. Det var et stort hull, for jeg prøvde forgjeves å pumpe slangen full i den tro at jeg kunne fortsette. Jeg måtte gi opp, hullet måtte fikses. Heldigvis hadde jeg det nødvendig utstyret i vesken.

Jeg tror dette var det mest bisarre jeg hadde opplevd på hele den merkelige turen til London. Jeg måtte stoppe og tålmodig fikse et punktert hjul, en ubetydelig trivialitet, mens en flom av lava veltet inn mot London. Kontrasten var mer enn åpenbar. En mann fra landsbyen like ved kom forbi på en vogn, fullstendig uvitende om hva som foregikk. Det var en av de tingene som gjorde det hele så redselsfullt: så nært katastrofen kunne mange fortsatt ikke vite noe. Det er velkjent nå at jeg var en av de få som så selve utbruddet og som likevel greide å unnslippe. Andre steder ble de som prøvde løpe fra lavaen, enten for å unnslippe eller for å advare andre, tatt igjen av ildfloden før de kom i sikkerhet. De fleste av dem fulgte hovedveiene i dalsøkket eller søkte sikkerhet i sine hjem, i stedet for å springe rett mot høydedragene og åsene.

Landsbyboeren stoppet og så på meg. «Det er best å skynde seg sakte,» sa han med landlig visdom. Jeg skottet opp på ham og nølte. Skulle jeg advare ham om katastrofen eller var det bortkastet? «Hold deg til høydedragene,» sa jeg til slutt. «Det er et skrekkelig kaos nede i dalen. En elv av ild renner gjennom den fra et stort brennede fjell. Du vil bli stoppet av utbruddet.»

Han stirret uforstående på meg før han brøt ut i en meningsløs latter. «Åh, du er en de derre Frelsesarme folkene,» sa brått etter en kort stillhet. «Du prøver å preke til meg. Jeg er på vei til Uxbridge.» Så fortsatte han ned bakken til den visse død.

Jeg var sikker på at jeg brukte timer på å lappe hullet, selv om klokken viste at jeg klarte det på fire og et halvt minutt. Med en gang slangen var full med luft, steg jeg på sykkelen fortsatt i en rasende fart mot Uxbridge. Jeg syklet ned den krokete handelgaten i forstadsbyen mens jeg ropte til forbipasserende. «Spring, spring mot høydedragene. En flod av lava kommer ned dalsøkket. Løp for livet til åsene! Thames elva er i full fyr!» De brydde seg ikke det spor. Et øyeblikk sto de stille og måpte, så fortsatte de som før. Et kvarter senere var Uxbridge utslettet fra jordens overflate.
Jeg fulgte hovedgaten gjennom landsbyen Hillingdon (men jeg visste ikke navnet den gangen); så svingte jeg til venstre, og syklet av og til på veier og av og til på stier over jorder. Jeg vet ikke riktig hvor disse lå, men jeg skulle til åsene ved Harrow. Da jeg ankom prøvde jeg ikke å varsle noen, delvis fordi min erfaring tilsa at dette var håpløst og delvis fordi jeg antok at de ville være trygge her oppe. Jeg fikk rett. Lavaen dekket ikke toppen av St Paul katedralen, spiret stikker fortsatt opp av basalt sjøen. Den nådde derfor heller ikke høydene i de nordlige delene av byen. Jeg syklet gjennom Harrow uten å si noe til noen. Jeg ønsket ikke å bli stoppet eller tatt for en gal mann på rømmen.

Fra Harrow fortsatte jeg umiddelbart via krokete veier langs høydedragene gjennom Wembley Park til Willesden. På Willesden fikk jeg for første gang bekreftet at London var truet. Horder av mennesker stirret dypt fascinert på den tykke skyen av røyk og damp som beveget seg hurtig i retning Sheperd’s Bush og Hammersmith. De lurte på hva det kunne være, men lo vantro da jeg fortalte dem hva som var i ferd med å skje. Et par minutter senere hadde røyken spredt seg til Kensington og Paddington. Dette var slutten. Det var tydelig umulig å komme seg ned i byen. Dessuten klarte vi snart ikke lenger å takle heten. Den drev oss nesten fysisk tilbake. Alt håp var ute, tenkte jeg. Jeg ville aldri en gang få vite hvor det ble av Ethel og barna.

Min første tanke var å legge meg ned for å vente på ildfloden. Men omfanget av katastrofen dempet på mange vis min personlige sorg. Jeg var fra meg av frykt for mine kjære; men så forsto jeg at jeg kun var en blant hundre tusener av fedre i samme situasjon. Vi visste ikke hva som hendte i metropolen med fem millioner sjeler, vi vil kanskje aldri få vite det. Men vi kan anta at enden kom for brått til at den medførte unødvendig lidelse.

Plutselig gikk et håpefullt lys opp for meg. Det var min fars bursdag. Kanskje Ethel hadde tatt barna med opp til Hampstead for å besøke bestefar? Var det ikke mulig at Ethel hadde tatt barna opp tl Hampstead for å ønske deres bestefar til lykke med dagen? Med en forrykt livsvilje snudde jeg sykkelen mot Hamsptead Hill, og holdt meg til høydedragene så lenge jeg kunne. En hvileløs frykt jaget meg fremover. Hele veien var jeg kun et minutt eller to foran ildfloden. Folk begynte å skjønne at noe var på ferde; mer enn en gang ble jeg spurt om jeg visste hva for en brann dette var. Det var nå umulig for meg å begripe at de ikke visste noe om en hendelse som jeg følte hadde vart i måneder. De ufattelige begivenhetene jeg hadde vært vitne til siden jeg forlot Cookham Bridge hadde funnet sted i løpet av en morgen, nei faktisk bare i løpet av en og en halv time!

I det jeg ankom Windmill Hill ble jeg grepet av en ubehagelig følelse. Jeg vaklet på kanten av et stup. Var Ethel i sikkerhet? Ville jeg aldri se vesle Bertie og babyen? Jeg tråkket mekanisk videre, for jeg hadde mistet livsgnisten. Til og med hofteleddet mitt knirket når jeg beveget meg. Jeg holdt pusten. Det var et fryktelig øyeblikk.

Jeg stoppet ved min fars dør og åpnet hageporten. Jeg turte knapt gå inn. Selv om hvert sekund var dyrebart, stoppet jeg og nølte.

Til slutt grep jeg dørhåndtaket og åpnet døren. Jeg hørte noen innenfor. Det var vesle Berties stemme: «Gjør det igjen, bestefar; gjør det igjen. Bertie liiiker det.»
Jeg stormet inn i rommet. «Bertie, Bertie!» ropte jeg. «Er mamma her?»

Han kastet seg omkring meg. «Mamma, mamma, pappa har kommet hjem.» Jeg begynte å gråte. «Og babyen?» spurte jeg skjelvende.

«Babyen og Ethel er her, George,» svarte min far mens han stirret på meg. «Men, gutten min, hva er i veien?»

Jeg kastet meg selv i stolen og brøt sammen. I det befriende øyeblikket var London fortapt, men jeg hadde reddet min kone og barn.

Jeg ventet ikke på forklaringer. En firehjulsvogn sto tilfeldigvis ikke langt unna. Jeg tilkalte den og fikk alle ombord. Min far ville diskutere saken først, men jeg avbrøt ham: jeg ga sjåføren tre pund, alt jeg hadde av penger. «Kjør i vei!» ropte jeg, «Kjør i vei! Mot Hatfield – hvor som helst!»

Kusken kjørte som beordret. Vi tilbragte den natten mens Hampsted sto i flammer på et isolert lite gårdsbruk i høydedragene i Hertfordshire. Selv om lavastrømmen ikke nådde opp i høyden, satte den fyr på alt som var brennbart.

Neste dag visste hele verden om omfanget av katastrofen. Den kan oppsummeres i en kort setning: London er borte.

Jeg har noen siste tanker om det som hendte. Jeg merket den gangen at jeg i min personlige lettelse nesten glemte at London ble ødelagt. Jeg glemte til og med at jeg hadde mistet hus og eiendom. Det eksakt motsatte ser ut til å ha hendt de fleste av de overlevende som mistet kone og barn i vulkanutbruddet. De beveget seg i et drømmelandskap, uten tårer og uten å klage, mens de hjalp andre, de hjemløse og husløse. Katastrofen fikk hvert menneske til å føle at det var egoistisk i en slik stund å fokusere for mye på sine egne personlige tap. Men mer enn det. Det fulgte en blomstrende aktivitet og nervøs spenning i kjølvannet av redselen, kanskje til og med en følelse av glede. Selv de mest alvorlige borgerne følte at de måtte gjøre sitt beste for å heve den dystre stemningen og de henga seg derfor til utskeielser som andre nasjoner fant både usømmelig og upatriotisk. Det var en måte å holde sammen. Vi hadde mistet motet og prøvde å finne det igjen i teatrene. Det tror jeg må være vårt nasjonale svar på M. Zolas kritikk av vår upassende lettsindighet. “Dette folket,” sier den store franske forfatteren, “som dessverre fant sin lykke mens de var rike og velstående, begynner å danse og synge over asken av sin hovedstad – de er i stand til å feire ved sine koner og barns åpne graver. For en gåte de er! For et puslespill! For en mulighet for stor kunst! ”

Oversatt av Michael Henrik Wynn

 

«Graven» av H. P. Lovecraft (1922)

“Sedibus ut saltem placidis in morte quiescam.”
—Virgil.

H.P. Lovecraft

H.P. Lovecraft (1890-1937)

Når jeg nå skal fortelle om de omstendighetene som har fått meg innesperret i dette tilholdsstedet for de sinnslidende er jeg fullstendig klar over at min situasjon kan kaste en naturlig tvil over min troverdighet. Det er beklagelig at brorparten av menneskeheten er for begrenset i sine mentale tilstand til at de med tålmodighet og kløkt kan vurdere de enkelte fenomenene som bare blir sett og opplevd av et psykologisk følsomt mindretall, og som ligger hinsides opplevelsene til et alminnelig menneske. Mennesker med et åpent sinn vet at det ikke finnes noe skille mellom det virkelig og det uvirkelige. Tingene fremstår som de gjør fordi skjøre medier fysisk og mentalt formidler inntrykkene til vår bevissthet. Flertallets prosaiske materialisme stempler de glimtene av overveldende innsikt som trenger gjennom empiriens åpenbare slør som galskap.
Mitt navn er Jervas Dudley, og jeg har vært en drømmer og en visjonær siden min tidlige barndom. Jeg har vært for velstående til å beskjeftige meg med forretninger, og siden mitt temperament forhindrer meg fra å omgås bekjentskaper med formell utdanning og visse sosiale fritidssysler, har jeg søkt tilflukt i usynlige verdener. Jeg har tilbragt mine unge år blant permene til eldgamle og lite kjente bøker, og drevet rundt på jordene og lundene i nærheten av mine forfedres hjem. Det jeg har lest i disse bøkene og det jeg har opplevd rundt om på jordene og lundene er nok ikke samme som andre gutter. Men det kan jeg ikke fortelle noe om, siden en detaljert utgreiing bare vil bekrefte de ondsinnete bakvaskelsene, hånet mot mine åndsevner, som jeg av og til hører fra vokterne som alle lusker her omkring. Det er nok for meg å beskrive begivenheter uten å analysere årsaker.
Jeg har sagt at jeg har bodd adskilt fra den synlige verden, men jeg har ikke sagt at jeg har bodd alene. Det kan ingen menneskelig skapning gjøre, for om han mangler levende vennskap, vil han nødvendigvis søke selskap i ting som ikke lenger lever, eller som ikke er levende. Det ligger et særegent skogkledd søkk ikke langt fra mitt hjem hvor jeg har tilbragt dype skumringer, og lest, tenkt og drømt. Jeg gikk mine første barneskritt nedover de mosegrodde bakkene, og rundt de groteske og krokede eiketrærne spant jeg mine første gutteaktige forestillinger.
Vel, jeg har blitt kjent med skognymfene som hersker over trærne, og mang en gang har jeg betraktet deres ville danser i de siste strålene fra den avtagende månen – men slike ting bør jeg ikke snakke om nå. Jeg vil bare fokusere på den enslige graven ved de tykkeste skogene på bakken, den forlatte graven til familien Hyde, en gammel og fornem slekt. Den siste etterkommeren var blitt lagt i dets sorte kammer mange tiår før min fødsel.
Hvelvet jeg snakker om er av eldgammel granitt, slitt og utvasket av generasjoners tåke og fukt. Bygningen er et uthugg i selve åskammen og bare synlig fra inngangen. Døren er en massiv stenplate som hviler på rustne hengsler og den er festet på gløtt på et besynderlig og dystert vis ved hjelp av tunge jernkjettinger og hengelåser, i tråd med de grusomme tradisjonene de hadde for et halvt århundre siden. Tilholdsstedet til den slekt hvis ætlinger ligger i urner her kronet en gang den skogskledte åsen hvor graven befinner seg, men bygningen har forlengst blitt offer for flammene som fulgte i kjølvannet av et katastrofalt lynnedslag. Eldre innbyggere i egnen demper ofte sine stemmer når de i nervøse ordelag omtaler den stormen som ved midnatt en gang ødela den dystre herregården; de hinter om det de kaller «gudommelig vrede» på en måte som, spesielt i de senere år, bare har svakt stimulert min sterke fascinasjon for disse skogsmørke gravkamrene. Bare én mann omkom i brannen. Urnen med asken til den siste av Hyde-slekten ankom fra et fjernt land og ble lagt til hvile på dette rolige og skyggefulle stedet; de hadde trukket seg tilbake dit da herregården brant ned. I dag er det ingen igjen til å legge blomster foran granittdøren, og få drister seg inn i de tunge skyggene som hviler så merkelig over de vannslitte stenene.
Jeg vil aldri glemme den første ettermiddagen da jeg kom over dette dødens hus, halvt skjult som det var. Det var midt på sommeren og naturens alkymi omskapte det skogkledde landskapet til en levende og nesten homogen grønn masse, og sansene var nesten beruset av den bølgende sjøen av frodig vegetasjon og markens vage og ubestemmelige lukter. Våre tanker mister sine perspektiv i slike omgivelser; tid og rom blir trivielle og uvirkelig, og ekkoet fra en glemt fortid slår ubønnhørlig mot vår bergtatte bevissthet. Jeg vandret dagen lang gjennom de mystiske treklyngene i søkket, og tenkte unevnelige tanker og konverserte med vesener jeg ikke trenger å navngi. Da jeg var ti år gammel, hadde jeg sett og hørt mange undre som var ukjente for den store massen, og min alder var på mange vis misvisende. Da jeg tvang meg frem mellom to skarpe tornebusker og plutselig kom over inngangen til hvelvet, hadde jeg ingen anelse om hva jeg hadde oppdaget. De dunkle granittblokkene, døren som sto så merkverdig på gløtt og gravskriften i den overhengende hvelvingen vekket ingen sorgfulle eller fryktelig tanker i meg. Jeg hadde mange tanker om graver og mausoleer, men på grunn av mitt særegne temperament hadde jeg blitt holdt borte fra all kontakt med kirkegårder og gravlunder. Det merkelige stenhuset i den skogkledde bakken vekket interesse og satte mine tanker i sving. Ingen følelser av død og råte ble fremkalt av stenhusets kalde, fuktige interiør, som jeg forgjeves speidet etter gjennom den forlokkende åpningen. Men i det øyeblikket hvor interessen min ble fanget våknet også den forvirrede og irrasjonelle lidenskapen som har bragt meg til dette innesperrede helvete. Ildnet opp av en stemme som må ha kommet fra skogens heslige sjel bestemte jeg meg for å trenge inn i den forlokkende dysterheten – på tross av de tunge kjettingene som sperret veien. I det falmende dagslyset dro og ristet jeg rett som det var i de rustne hindringene for å få opp stendøra, og forsøkte å presse min smale kropp gjennom den tynne sprekken; men mine anstrengelser førte ikke frem. Først var jeg nysgjerrig, så ble jeg desperat, og i det jeg kom hjem i det tykke nattemørket, sverget jeg til skogslundenes hundre guder at jeg, hva enn det måtte koste, en dag skulle tvinge meg ned i det svarte, kjølige dypet som hadde påkalt min interesse. Legen med det grå, jernfargede skjegget som daglig stikker innom, fortalte en gang en besøkende at denne avgjørelsen ble begynnelsen på en ynkelig besettelse; men jeg vil la leserne få høre hele min historie og avgjøre selv.
Etter min oppdagelse tilbragte jeg måneder med fånyttes forsøk på tvinge opp den solide hengelåsen til det halvåpne hvelvet, og jeg gjorde diskret undersøkelser om hva slags bygg dette var og hvilken historie det hadde. Som unge gutter flest plukket jeg fort opp det som var å lære; skjønt mitt forbeholdne gemytt som vanlig forhindret meg fra å fortelle andre om min hensikt–eller dele min kunnskap. Det er kanskje verdt å nevne at jeg verken ble overrasket eller skremt da jeg fant ut hva dette var for et hvelv. Mine nokså originale ideer om livet og døden fikk meg på et vagt vis til å assosiere den kalde blåleiren med en pustende kropp; og jeg følte at den stolte og illevarslende familien som hadde bodd i den nedbrente herregården nå befant seg i stenrommet jeg forsøkte utforske. Fortiede historier om rare ritualer og gudløse festligheter i svundne tider i den store herregården gjorde meg atter mer interessert i graven, jeg kunne sitte timevis ved døren hver dag. En gang strakk jeg et stearinlys gjennom sprekken til innsiden, men jeg kunne ikke se noe bortsett fra en klam stentrapp som ledet nedover. Lukten av stedet både trollbant og frastøtte meg. Jeg følte at jeg hadde vært her før, i en fortid hinsides alle minner, selv hinsides mitt nåværende legeme.
Det første året etter at jeg oppdaget graven kom jeg over en oversettelse av Plutarks biografier blant de mange mugne bøkene på loftet mitt. Da jeg leste om livet til Theseus, ble jeg mektig imponert over avsnittet som fortalte om den svære stenen som måtte flyttes for at den gutteaktige helten skulle finne sine skjebnetegn på bakken – den dagen han ble gammel nok til å løfte den enorme vekten. Legenden gjorde meg mindre utålmodig og svekket ønsket om å stige ned i hvelvet, den overbeviste meg om at tiden ennå ikke var moden. Jeg sa til meg selv at jeg senere ville vokse i styrke og oppfinnsomhet, og at jeg en gang lett vil kunne åpne den tungt sikrede døren; men før den dagen kom, var det beste jeg kunne gjøre å godta min skjebne.
Vakene mine ved den klamme porten varte dermed ikke så lenge som før, og mye av min tid ble tilbragt med andre vel så underlige gjøremål. Noen ganger ville jeg stå stille opp om natten, og luske meg ut for å vandre omkring på de kirkegårdene og gravstedene hvor foreldrene mine hadde nektet meg å gå. Jeg vet ikke helt hva jeg gjorde på disse stedene, for jeg er usikker på hvor virkelig enkelte ting er. Men jeg vet at dagen etter en slik nattlig utflukt så ville jeg ofte forbløffe mine nærmeste med kunnskap om ting som hadde vært glemt i mange generasjoner. Det var etter en slik natt at jeg sjokkerte vårt lille samfunn med en besynderlig og fiks ide angående godseier Brewster, en lokalhistorisk skikkelse som ble gravlagt i 1711. Han hadde en gravsten i skifer som sakte ble forvandlet til støv, og under den var det inngravert et dødningehode med to korslagte knokler. I et øyeblikk av barnslig fantasi sverget jeg ikke bare på at begravelsesagenten, Goodman Simpson, hadde stjålet skoene med sølvspenner, silkestrømpene og satin – undertøyet fra den døde før begravelsen; men at godseieren selv, ikke fullt avgått ved døden, hadde snudd seg to ganger i sin gravhaug dagen etter han ble lagt til hvile.
Men tanken på å trenge inn i graven jeg hadde funnet var aldri ute av mitt sinn; og ble ytterligere stimulert av en uventet genealogisk oppdagelse: min egen familie på morssiden hadde, i det aller minste, et svakt bånd til den antatt utdøde Hyde-slekten. Som den siste av min fars slekt, var jeg også den siste i denne eldre og mer mystiske slektslinjen. Med ett følte jeg at graven tilhørte meg og begynte med varm iver å se fram til den dagen jeg kunne trenge gjennom stendøren og gå ned de sleipe mørke stentrinnene. Jeg fikk nå for vane å lytte intenst ved den delvis åpne porten, og jeg foretrakk å avholde min merkelige vake i de stille timene ved midnatt. Da jeg ble myndig hadde jeg kommet så langt at jeg hadde jeg laget en lysning i buskene foran den mugne fasaden på åskammen, slik at den omliggende vegetasjonen tårnet seg opp og hang over området som vegger og tak i et naturlig løvhus. Dette løvhuset ble mitt tempel og den lukkede døren mitt alter, og her ville jeg ligge utstrakt på den mosegrodde bakken mens jeg tenkte merkelig tanker og drømte merkelige drømmer.
Jeg fikk min første åpenbaring en lummer natt. Jeg må ha vært så utslitt at jeg falt i søvne, for da jeg hørte stemmene var jeg sikker på at jeg var iferd med å våkne. Jeg kvier meg for å snakke om tonen og dialektene jeg hørte, eller deres fremtoning; men jeg jeg kan si at de hadde et annet vokabular, en annen uttale, og måte å snakke. Hver avart av New England dialekt, fra de klossete stavelsene til de første Puritanerne til den nøyaktige retorikken som var vanlig for femti år siden, var representert i denne hemmelighetsfulle dialogen, skjønt dette var noe jeg først forsto senere. På denne tiden var det vitterlig et annet fenomen som fanget min oppmerksomhet; et fenomen så flyktig at jeg ikke kan sverge på at det er virkelig. I det jeg våknet ante jeg så vidt et lys nede i graven som ble kjapt slukket. Jeg tror ikke jeg var verken lamslått eller i panikk, men jeg vet at den natten endret meg for alltid. I det jeg kom hjem gikk jeg rett til en morken kiste på loftet, og der fant jeg nøkkelen som den påfølgende dagen lett skulle åpne hindringen som jeg så lenge forgjeves hadde forsøkt å forsere.
Det var i det myke lyset en sen ettermiddag at jeg først steg inn i hvelvet på den forlatte åskammen. Jeg var forhekset, og mitt jublende hjerte banket på et vis jeg vanskelig kan forklare. I det jeg lukket døren bak meg og gikk ned de våte trinnene i skinnet fra mitt enslige stearinlys virket det som om jeg visste hvor jeg skulle. Selv om stearinlyset mitt freste på grunn av den kvelende stanken der inne, følte jeg meg underlig hjemme i likhusets råtne lukt. Rundt meg så jeg mange kister på heller av marmor, eller rester av kister. Noen av disse var forseglede og intakte, mens andre hadde nesten forsvunnet, og bare etterlot seg sølvhåndtakene og navneskiltene henslengt blant noen eiendommelige hauger av hvitt støv. På et skilt leste jeg navnet Sir Geoffrey Hyde, som hadde ankommet fra Sussex i 1640 og hadde dødd her noen år senere. I en iøyefallende alkove lå en relativt vell bevart og ubrukt kiste, utsmykket med et enkelt navn som fikk meg både til å smile og gyse. En merkelig innskytelse fikk meg til å klatre opp på den brede marmorplaten, slukke lyset mitt og legge meg ned i den ledige likkisten.
Jeg vaklet fra hvelvet i det gråe dagslyset neste morgen og låste hengelåsen på døren bak meg. Jeg var ikke lengre en ung man, selv om bare en og tyve vintre hadde slitt på mitt legeme. Morgenfugler i landsbyen som så meg gå hjemover sendte meg rare blikk, og undret seg over slike tegn på seksuelle utskeielser hos en som var kjent for sin ensomme og edruelige livsførsel. Jeg viste meg ikke for mine foreldre før jeg hadde sovet lenge og var uthvilt.
Fra nå av besøkte jeg graven hver kveld; jeg så, hørte og gjorde ting jeg aldri kan avsløre. Måten jeg snakket på – jeg hadde alltid vært lettpåvirkelig – var det første som endret seg; og mitt plutselig skift til gammeldagse ordvalg ble fort bemerket. Senere ble jeg besynderlig utfordrende og hensynsløs i min fremferd, inntil jeg til slutt ubevisst antok holdningene til en verdensvant mann i stedet for en som hadde levet i livslang isolasjon. Der hvor jeg tidligere hadde vært taus snakket jeg nå ustoppelig, grasiøst og lett som en Chesterfield, eller kynisk som en gudløs Rochester. Jeg ble besynderlig lærd på et vis som var fullstendig ulikt min ungdoms virkelighetsfjerne kloster kunnskap. Jeg skriblet enkle improviserte epigrammer i mine bøkers flyveblader, som ledet tankene hen på Gay, Prior og de mest livlige Augustinske vidd og versemakere. En morgen ved frokost holdt det holdt på å bære galt av sted da jeg deklamerte i en håndgripelig og glupsk aksent en utgytelse av attenhundretallets bakkanalske munterhet; et stykke Georgiansk lekenhet som aldri før har vært nedskrevet. Det gikk omtrent slik:

Kom hit, mine karer, med deres seidler av øl
og skål for vår tid før den fordufter som søl.
Fyll deres fat med hauger av kjøtt
for det er mat og drikke som skal trøste oss støtt:
Drikk, hva som enn måtte komme
for snart er livet omme.
Hva får deg til å tro
at Døden tar hensyn til adelig blod?

Anacreon hadde en rød nese, blir det sagt;
Han var lykkelig ruset og nær den ypperste makt
Herre min hatt! Heller rød mens jeg puster og går
enn hvit som en lilje og død om et år.
Så Betty, min kjære,
hva kan et kyss lære:
I helvete er datteren til husets eier
ikke like god som hun pleier!

Unge Harry, rett deg opp om du kan.
Så falt du full under bordet som en mislykket mann.
Fyll koppene og send dem til dem som tror det:
Det er bedre under bordet enn nedgravd i et jorde.
Så fest og spøk
og drikk og flørt:
Du ler ikke så lett
når livet slår full retrett.

Djevelen slår meg blå, jeg kan nesten ikke stå,
og fanden meg, jeg blir taus og kan knapt gå!
Husvert, be Betty hente en stødig krakk,
Dette er hjemmet mitt nå siden ekteskapet sprakk
Så gi meg en hjelpende hånd
og la oss drikke uten bånd.
Den som lever er glad
for tilværelsen, den er bra.

Det var omtrent på denne tiden at jeg utviklet den frykten for brann og tordenstormer som jeg nå sliter med. Tidligere var jeg likegyldig til slike ting, men nå ble jeg usigelig vettskremt; og ville trekke meg tilbake til husets innerste gemakker hver gang himmelen truet med en elektrisk forestilling. Jeg tilbragte mye dagtid i ruinene av kjelleren til den nedbrente herregården, og jeg pleide å se for meg hvordan bygningen så ut i sine velmaktsdager. Ved en anledning skremte jeg en landsbyboer da jeg selvsikkert ledet ham til en grunn ekstrakjeller som jeg visste om til tross for at rommet hadde vært usett og glemt i mange generasjoner.
Til slutt skjedde det som jeg lenge fryktet. Mine foreldre, bekymret på grunn av endringer i oppførselen og utseende til deres eneste sønn, begynte i all vennlighet å overvåke mine bevegelser, noe som kunne endt med katastrofe. Jeg hadde ikke fortalt noen om mine besøk til graven, og hadde religiøst voktet min hemmelighet helt siden barndommen; men nå var jeg tvunget til å utvise aktsomhet når jeg tråkket gjennom labyrintene i mitt skogkledde søkk, slik at jeg kunne bli kvitt de som eventuelt fulgte etter meg. Nøkkelen til hvelvet oppbevarte jeg i en snor rundt nakken, og det var det bare jeg som visste. Om jeg fant noe i graven ville jeg aldri ta det med meg når jeg forlot stedet.
En morgen i det jeg steg ut fra den fuktige graven og festet kjettingen med en ustødig hånd, så jeg i de nærliggende buskene det fryktede ansiktet til en av mine voktere. Sannelig måtte enden være nær; for mitt løvhus var oppdaget og målet for mine nattlige utflukter avslørt. Mannen konfronterte meg ikke, så jeg skyndte meg hjem for å høre hva han hadde å fortelle til min forgremmede far. Skulle mine besøk bak den sikrede porten bli avslørt for alle og enhver? Tenk hvor glad og overrasket jeg var da jeg hørte spionen hviske varsomt til min far at jeg hadde tilbragt natten i løvhuset utenfor graven; mens mine søvndrukne øyne stirret på sprekken og den låste og halvåpne porten! Hvilket mirakel hadde på denne måten forledet min vokter? Jeg var nå overbevist om at jeg var beskyttet av overnaturlige makter. Oppildnet av min nye velsignelse begynte jeg å være åpen om mine besøk til graven. I en uke nøt jeg lykkelig samkvem med de døde på et vis jeg knapt tør nevne. Men så hendte det som bragte meg hit til mitt forbannede, ensformige og sorgfulle fengsel.
Jeg burde ikke ha våget meg ut den natten for det var tordenskyer på himmelen og en morild steg opp fra den range myren ved foten av søkket. De døde påkalte meg heller ikke slik som de pleide. I stedet for graven på åskammen, var det nå den demonen som hersket over den nedbrente kjelleren på toppen av skråningen som vinket meg inn med sine usynlige fingre. Da jeg krysset lunden på flaten foran ruinen så jeg i det tåkefulle måneskinnet det jeg alltid hadde visst. Herregården som hadde vært borte i ett århundre sto stolt gjenreist for mitt begeistrede sinn; bak hvert vindu skinte utallige overdådige stearinlys. Vogner med Bostons kondisjonerte rullet opp innkjørselen, og mange pudrede skjønnheter fra de omliggende godsene ankom til fots. Jeg blandet meg med disse selv om jeg visste at jeg var en av vertskapet. Det var musikk, latter og vin ved hvert et bord. Jeg gjenkjente flere ansikter, skjønt jeg ville nok ha visst mer om dem om de ikke hadde vært innskrumpet eller fortært av død og råte. Jeg var den mest frislupne og mest ensomme blant en hel hensynsløs mengde; munter og blasfemisk bannskap fløt fra min munn. Mine forbløffede utbrudd trosset alle naturlige, menneskelige eller himmelske lover. Et plutselig tordendrønn som overdøvet selv larmen fra våre ville festligheter, kløvde selve taket på herregården og la et lokk av frykt over det støyende selskapet. Huset ble slukt av røde ildtunger og svulmede hete, og de festkledde ble så sjokkert av dette opptrinnet som trosset naturens lover at de flyktet hylende ut i nattemørket. Bare jeg ble igjen, naglet til min stol av en snikende frykt jeg aldri før hadde følt. Og så ble jeg grepet av en ny panikk. Ville jeg bli brent levende til det bare var asken igjen? Ville min kropp bli spredt for alle vinder? Ville jeg aldri få ligge i Hyde-slektens grav? Min kiste ventet på meg. Det var min rett å få hvile til evig tid sammen med etterkommerne av Sir Geoffrey Hyde! Jo vitterlig, jeg skulle kreve min hinsidige arverett, selv om min sjel ville måtte reise gjennom århundrer på jakt etter en ny legemlig bolig, som omsider vil kunne ta sin plass i den ledige kisten på hellen i hvelvets tomme alkove. Jervas Hyde skulle aldri lide den samme triste skjebne som Palinurus!
I det bildene av det brennende huset falmet fra mitt sinn oppdaget jeg at jeg skrek og kjempet som en gal mot to menn som prøvde holde meg fast. En av de to var spionen som fulgte meg. Det striregnet og lynglimt kunne skimtes over den sørlige horisonten, tordenskyene som nylig hadde passert. Min fars sorgfulle ansikt betraktet meg mens jeg ropte og forlangte å bli lagt i min grav; han formanet stadig mine gisseltagere om å behandle meg så skånsomt som mulig. En svart sirkel på gulvet av den nedbrente kjelleren vitnet om et voldsomt lynnedslag; og på dette stedet undersøkte en gruppe av nysgjerrige landsbyboere med lykter et lite antikk skrin som uværet hadde avdekket. Jeg sluttet å vri meg eller kjempe imot, det var fånyttes uansett. Jeg betraktet mengden mens de så nærmere på sin nye skattekiste, og jeg fikk lov til delta i begivenheten. Skrinets hengsler hadde blitt tvunget åpne av lynet som avdekket det, og det inneholdt mange dokumenter og verdifulle gjenstander. Men det var kun en ting som fanget min interesse: en porselens miniatyr av en ung mann i en smart og krøllet pudder parykk med pose bak, med initialene «J.H.» innskrevet under. Jeg kunne like gjerne stirret inn i mitt eget speilbilde, så likt mitt eget var dette fjeset.
Dagen etter ble jeg bragt til dette rommet med gitter foran vinduene. Jeg blir holdt ajour om visse ting ved hjelp av en aldrende og enfoldig tjener, som jeg har vært glad i siden ungdommen. Som meg elsker han kirkegårder. Det jeg har turt å fortelle om mine opplevelser i hvelvet har bare frembrakt medlidende smil. Min far besøker meg stadig og kan fortelle at jeg aldri på noe tidspunkt var inne i det låste gravkammeret. Han sverger på at den rustne hengelåsen som han undersøkte ikke hadde vært rørt på femti år. Han sier til og med at hele landsbyen visste om mine besøk til graven, og at jeg ofte ble observert mens jeg sov i løvhuset utenfor den den dystre fasaden, mine halvåpne øyne stirret visstnok på døråpningen. Jeg har ikke mulighet til å motbevise disse påstandene siden jeg mistet nøkkelen til hengelåsen i kampens hete den fryktelige natten. De underlige opplysningene som jeg tilegnet meg gjennom mine nattlige møter med de døde avviser han som resultatet av min livslange og altoppslukende interesse for de eldgamle bøkene i familiens bibliotek. Hadde det ikke vært for Hiram, min gamle tjener, ville jeg nå ha vært fullstendig overbevist om min galskap.
Men Hiram, trofast til det siste, har beholdt troen på meg, og har gjort det mulig for meg å gå ut offentlig med deler av min historie i det minste. For en uke siden tvang han opp låsen som har holdt gravkammeret halvåpent i alle disse årene, og med en lykt steg han ned i det mørke dypet. På en helle i en alkove fant han en gammel, men tom kiste med et slitt navneskilt hvor kun ett ord var innskrevet: «Jervas». De har nå lovet meg at i den kisten og i dette hvelvet, der skal jeg en dag bli begravet.

Oversatt av Michael Henrik Wynn

 

«Den forbannede revetispa» av Aleister Crowley (1911)

Aleister Crowley 1929

Aleister Crowley (1875-1947)

Patricia Fleming slengte tømmene til stallkaren og sprang opp trappen til det store huset, hennes tynne lepper var hvite og rasende. Lord Eyre fulgte tungt etter. «Jeg kommer ned igjen om en halv time», lo hun lystig, «be Dawson gi deg noe å drikke!». Så gikk hun rett gjennom huset, hennes ungdommelige jenteøyne lyste som en forbannelse.
Dette var den tredje gangen hun hadde mislykkes i sine forsøk på å fange Geoffrey Eyre. Hun stirret ned i hatten. I foret lå den brukte talismanen, det var den som hadde sviktet henne.
Hva må til? tenkte hun. Må jeg ha blod?
Hun var en jomfru av ren engelsk herkomst; modig, lystig, ærlig og utspekulert – men ikke mange forsto ilden som brant i henne. Hun var nemlig bare et barn da hun ble hjemsøkt. Det første besøket kom i en drøm. Hun våknet mens hun var i ferd med å bli kvalt. Den klare, søte og kjølige luften blåste inn fra Chilterns gjennom det åpne vinduet – men var besudlet med en muggen stank. Hun vekket sin guvernante med en historie om en tiger.
Det andre besøket kom også om natten. Hun hadde vært på jakt og var alene med kadaveret og hadde jaget bort hundene. Den kvelden hørte hun en rev bjeffe i rommet sitt. Hun fikk ikke sove og kastet og snudde seg i senga; om morgenen fant hun revehår på hodeputen.
Det tredje besøket kom verken i søvnen eller i våken tilstand. Det skjedde en dag hun hadde slått en tjener med ridepisken. Hun var så mentalt frisk at hun visste på hvilken måte hun var sinnssyk. Hun brukte alle sine krefter på å skjule det–ikke for å overvinne det.
To år senere var hun, Patricia Fleming, den foreldreløse arvingen til Carthwell Abbey, nå blitt den populære Diana av Chilterns.
Men Geoffrey Eyre hadde sluppet unna. Han var trofast som en hund og fullstendig ærlig, og derfor holdt han seg til en liten jente fra Nord-England som hadde forført ham for tre måneder siden. Han elsket henne ikke en gang; men hun hadde fått ham til å tro det for en stakket stund; og hans ord og lovnader bandt ham nå.
Patricias åpenlyse flørting fikk ham bare til å hate henne, den var for forførerisk. Det var egentlig sin egne svakheter han hatet.
Patricia sprang, anspent og sint gjennom huset. Tjenerne merket det. Noen har trosset Fruen, tenkte de. Hun vil gå til kapellet og finne trøst. Så ville de rose henne. Og riktig nok, hun gikk til kapellet, låste døren, dukket bak alteret, åpnet en hemmelig dør og gikk inn i et skjulehull laget for prester, et rom stort nok til å gjemme et dusin mennesker om nødvendig. Ved enden av rommet hang et stort rødt kors, og på det, med ansiktet til treverket, hang en naken, yppig og kraftig bygget jente. Hennes håndledd og ankler var hovne over piskene som bant henne fast. Det røde håret hennes bølget nedover ryggen.
«Hva, Margaret! Er du så deprimert?» lo Patricia.
«Jeg fryser» sa jenta på korset med en likegyldig stemme
«Sludder, min kjære!» svarte Patricia og tok av seg rideklærne. «Det er ikke noe antydning til frost; vi hadde en flott jakt, og drepte et flott bytte. Du skal nok bli varm, skal du se!»
Denne gangen vred og stønnet jenta litte granne.
Patricia hentet en stram drakt laget av revepels, og trakk den over sin slanke hvite kropp.
«Måtte du vente, kjære?» sa hun med et underlig ondt blikk. «Sporten fascinerer, det kan du være sikker på!»
Hun hentet den troløse talismanen fra hatten. Det var en liten firkant av pergament med svart skrift. Hun tok en hårnål fra hodet, førte den gjennom talismanen og stakk den inn låret på jenta.
«De forlanger blod» sa hun. «Nå kan du se hvordan jeg vil drive bort depresjonen din med smerte! Kom igjen, ikke vri deg: du har ikke fått noe på en måned»
Så gled hennes arm, hvit som elfenben, fra revepelsen, og så slo hun unge Margaret mellom skuldrene med kuttepisken.
Det lød et skrik, hvis eneste ekko var Patricias latter: barnslig, iskald og djevelsk. Hun slo igjen og igjen. Det var store lilla blemmer på jentas rygg; fråde farvet med blod kom fra munnen for hun hadde bitt tungen og leppene i smerte.
Patricia ble varm og rosenrød – utsøkt vakker. Hennes nakne bryster svulmet; leppene hennes åpnet seg; hele hennes kropp og sjel var omsvøpt i ekstase.
«Jeg skulle ønske du var Geoffrey, jenta mi!» sa hun andpusten.
Så bristet huden. Blod sev fra det råe kjøttet og sildret ned Margarets rygg. Den vakre jomfruen fortsatte å slå og slå i stillhet, inntil de små strømmene møttes og vokste seg store og berørte talismanen. Hun kastet det blodige korsettet i et hjørne og falt ned på knær. Hun kysset sin venninne; hun kysset talismanen; så kysset hun igjen jenta og kjente det det varme blodet mot sine rene lepper.
Hun grep talismanen og gjemte den i brystene. Til slutt løsnet hun snorene og Margaret sank sammen på gulvet. Patricia kastet pelstepper over henne og pakket henne inn. Så hentet hun vin og helte ned i munnen hennes. Hun smilte vennlig, som en søster.
«Sov nå for en stund, min kjære!» hvisket hun og kysset Margarets panne.
Det var en veldig beskjeden og behersket liten jomfru som underholdt Geoffrey ved middagen, mens han tenkte på alt han hadde gjort galt. Patricias gamle tante som styrte huset for henne smilte da hun så at de flørtet. Det var ikke tilfeldig at hun lot dem sitte alene ved den store peisen. «Stakkars Margaret har reumatisme igjen», forklarte hun uskyldig; «Jeg må gå og se hvordan hun har det.» Trofaste Margaret!
Slik gikk det til at Geoffrey mistet kontrollen. «Eføyen er mer enn sterk nok! (hvisket hun rett etter deres første kyss). Før månen stiger, vær sikker!» og så gled hun ut av rommet akkurat i det tante kom tilbake.
Eyre takket for kvelden; et stykke fra huset overlot han hesten til sin tjener, og lot ham leie den hjem. Ti minutter senere befølte han Patricia i mørket på soverommet. Han var hvit som en lilje da hun omfavnet ham. Så var det som om han våknet fra de døde, og han skrek plutselig, «Åh Gud! Hva er det? Åh, gud fader! Gud fader! Patricia! Kroppen din! Kroppen din!»
«Se på din!» hylte hun.
«Men du er så hårete!» skrek han. «Og lukten! Lukten!»
I det månen steg opp lød det tydelige ekkoet av ei bjeffende jaktbikkje. Patricia kjente på kroppen at han fortalte sannheten.
«Jeg blir hjemsøkt!» skrek hun i frykt, før hun ble taus. Han skrudde på lyset, og hun skrek igjen. Så lyste ansiktet hans med en voldsom lidenskap.
«I ettermiddag kalte du meg en hund» skrek han, «Jeg så ut som en hund og tenkte som en hund. Så får jeg da saktens være en hund! Jeg får te meg som ei bikkje da!» Hun hoppet instinktivt fra senga mot vinduet.
I et øyeblikk var han over henne og satte tennene i strupen på henne. Neste morgen fant de de døde kadavrene fra både en hund og en rev. Men ingen kunne forklare hvorfor Lord Eyre og Miss Fleming hadde flyktet med hemmelige gifteplaner. Ingen av dem ble noensinne sett igjen.
Jeg tror Margaret forstår. I klosteret hun bestyrer henger det ved siden av den blodfarvede kuttepisken en sølvstatue av en rev med innskriften:

‘Patricia Margaritæ vulpis vulpem dedit.’
(Patricia ga en rev til Margaret.)

Oversatt av Michael Henrik Wynn